Rating: 5/6
Author: Petter Petterson jr.

Da Ola Kvernberg tok norsk jazzliv med storm for snaut ti år siden, var han nærmest et unikum. Selv om det fantes en og annen ung instrumentkollega rundt omkring internasjonalt, ble han ansett som «the fastest young gun in the west».

I dag dukker det stadig opp unge jazzspillende mennesker med fele, Christian Garrick i England, 18 år gamle Fiona Mombet i Frankrike, Katica Illenyi i Polen og mange andre. Alle kan spille superraske sekstendedelspassasjer så det ryker av instrumentet.

Hvis jazz hadde vært en konkurranse i å spille fortest, er det derfor mulig Kvernberg ville ha flere utfordrere i dag enn da han fikk gjennombruddet sitt. Men Kvernberg har brukt åra til å utvikle seg fra virtuos yngling til voksen musiker med personlighet. Trøkket og teknikken er fortsatt på plass, men
suppleres nå av var og ettertenksom lyrikk.

I tillegg utvikler han en stilistisk base som virker naturlig både for ham og instrumentet, der den klassisk skolerte jazzmusikeren trekker inn elementer fra roots og folkemusikk fra ulike deler av kloden i en sjangeroverskridende, men allike-
vel sømløs musikalsk mix.

Platetittelen kan derforha dobbeltbetydning – de åtte egenkomponerte melodiene har personnavn – folk – samtidig som den kan henspille på musikalsk stil. Men uansett om avsluttende låt «Oscar» har etternavn Peterson og åpningen
«Roland» henspiller på multiinstrumentalisten med etternavn
Kirk, er temaene funksjonelle utgangspunkt for trioens musikalske utflukter.

At «John» er tilegnet Coltrane, tror jeg imidlertid det ikke er tvil
om. 10 minutter intens musikk innledes med et fritt forløp mellom fele og trommer, akkurat som Coltrane ofte spilte ut sine sax-erupsjoner mot Elvin Jones’ trommer mens
resten av bandet la av.

I likhet med de fleste jazzmusi-
kere er Ola sterkere som utøver enn som komponist. Noen av temaene virker som skisser der det settes opp groover som bandet utvikler og fantaserer over.

Vakre «Tale» blir for meg et høydepunkt blant komposisjonene, lyrisk kleinkunst med eggeskallskjøre intervaller og flotte klanglige kvaliteter.

Disse ville komme enda mer til sin rett om trommene hadde lagt av i alle fall deler av låta, og skapt en stillhet med et rom strengene kan klinge ut i. Slike enkle, dynamiske grep kan uansett være en fordel å benytte innimellom i en så begrenset besetning som dette.

Men totalt sett leverer altså spellemannen nok et strålende album med stor variasjon, fra bop til jazz-rock og verdensmusikk, godt utfylt av Steinar Raknes’ margfulle
kontrabass og Erik Nylanders stadig mer interessante trommespill.

Og kanskje viktigst av alt – lenge før han fyller tretti, har Ola Kvernberg utviklet en helt personlig stil – både som instrumentalist og bandleder. Det er en prestasjon det står
respekt av.

Det er vanskelig å terningkaste et slikt produkt. Både ut fra lokale og nasjonale kriterier, fortjener dette en himmel full av stjerner. Men Ola sikter vel mot spill i Champions League nå, sammen med Jarrett, Metheny og de andre gutta? Der er det alltid litt å strekke seg etter. I alle fall når man er 27.